Nå kan du besøke barndommen i Muséhagen

Prosjektet startet som et samarbeid mellom kunstneren selv og museet Astrid Lindgrens Näs i Vimmerby. Alt begynte med en dyp nysgjerrighet på barndommen, sett gjennom Astrid Lindgrens blikk. 

– Jeg tok kontakt med museet om ett prosjekt om barndom. Etter litt om og men, startet prosjektet opp, sier Ronny Østnes. 

Å fotografere tid er umulig. Men følelsen av tid kan kanskje fanges i ett bilde av et kunstnersinn. Med spørsmålene “hva er egentlig tid? og “hva er egentlig barndomstid?” begynte Østnes å grave. 

Han gledet seg til å bli bedre kjent med Astrid Lindgren. Han tok oppgaven på største alvor og som mange av oss ble han dratt inn i Lindgrens verden med barns undring, voksent blikk og et alvor som aldri helt slipper taket. 

– Jeg dykket ned i biografiene om Lindgren, så filmer, og så kom jeg til ett helt spesielt kapittel i en av biografiene som er skrevet om Lindgren, sier Østnes. 

Kapittelet han hentet store deler av inspirasjon fra, er skrevet av Jens Andersen i biografien “Denne dagen, et liv” om Astrid Lindgren. Der viet forfatteren et stort kapittel til Lindgrens brevvekslinger. Gjennom brevene fikk Østnes bredere innsikt i Lindgrens syn på barndom og tid.  

To år med refleksjoner 

Nesten to år har prosjektet tatt. Men tiden har ikke vært bortkastet for kunstneren. Tvert imot har prosjektet gitt rikelig tilbake. Å arbeide med et så nært og samtidig universelt tema som barndom, ble både personlig og utfordrende. For fotografen ble det umulig å grave i barndomstid uten å måtte grave i seg selv og sin egen barndom. 

– Det ble ett viktig prosjekt for meg selv og jeg har opplevd å få tilbakemeldinger om at det treffer noe i andre også, sier han. 

Bildene i fotoutstillingen “Barndomstid” er fulle av lys, men også av stillhet. De strekker seg mot en tid og en følelse, ikke nødvendigvis en bestemt hendelse. For Østnes har prosjektet handlet om å finne verdi i det som tilsynelatende er tomt. 

Han beskriver det som å bli ledet innover og tilbake gjennom tråder som henger sammen, i alle epokene av livet. 

– Man blir ledet tilbake, inn i egen barndom. Jeg har for eksempel lurt på hvorfor jeg er så kreativ. Det kan jo hende at det har noe med at jeg var mye alene, men kjedet meg aldri, for jeg hadde ett indre liv. Da skjedde det mye kreativt. Det er kanskje der den linken kommer fra, sier han. 

Og så tilføyer han, nærmest som en invitasjon: – Hvis det skulle være sånn, så finnes det en stor verdi i å gi barn tid til å kjede seg. 

Klarer vi la tiden være tom? 

Det finnes mange måter å fylle tid på. Ofte med de beste intensjoner. Østnes reflekterer ærlig rundt eget foreldreskap: 

– Jeg tror alt er gjort i beste mening. Jeg har også fylt min datters tid, for jeg ville hennes beste og ville at hun skulle ha ett godt liv og fylte på med aktiviteter, deler han. 

Prosjektet tvang på mange måter frem nye oppdagelser av alt som kan eksistere i rommet mellom aktivitetene og han ville trolig tatt andre valg i dag og latt kalenderen være mer åpen og tom. 

– Jeg har reflektert mye over at det finnes en stor verdi i det rommet som fylles som kanskje burde vært tomt, sier han. 

Gjennom kameralinsen forsøkte han å se og tre inn i nettopp dette rommet. Et rom der det ikke skjer noe, før det faktisk skjer noe. 

– Jeg prøvde å gå inn i en sfære med kameraet og ble grepet av fascinasjonen over å se ting for aller første gang igjen. Jeg tror det ligger noe svært verdifullt i å være nysgjerrig på omgivelsene våre, slik som barn er, sier han. 

For å forklare dette nevner han ett ordtak: «Vanen dugget pupillen» som lyriker Kolbjørn Falkeid så vakkert uttrykker det i et av sine dikt. Det poetiske uttrykket viser til hvordan det kjente og rutinemessige kan svekke vår evne til å se verden med friske øyne. 

Tomrommet er en gave 

Kan vi som voksne gjenfinne det blikket? Østnes tror fullt og helt på det. For ham er livet fullt av epoker, men med tråder som går frem og tilbake og videre. 

Prosjektet “Barndomstid” var aldri ment som et politisk innlegg. Men det ble personlig. En søken etter å forstå seg selv – og kanskje gi andre et rom til å gjøre det samme. Med denne innsikten kjenner han på ett ønske om å konkretisere denne tiden og gi den til alle barn, og det er jo på mange måter politisk. 

– Barndom og den tiden treffer noe i meg som jeg ser på som en verdi du vil gjøre håndfast og tilgjengelig, sier han. 

Mellom rom og tid finnes det ikke alltid ett godt og presist språk for alt man føler. Han henter igjen inspirasjon fra Jens Andersens biografi og kapitelet om brevvekslinger og det Lindgren sa så tydelig mellom linjene: “At vi må tørre å være mer alene. At det gjør oss robuste.” 

Og til slutt, som en slags konklusjon: 

– At lykke, til syvende og sist… må lykke komme innenfra, avslutter han. 

Sett av tid til fotoutstillingen i Muséhagen. Den skal stå i hele sommer. Velkommen!