Naturhistorie drukner i kulturhistorie på museene

Det er en økende bevissthet i samfunnet om at ødeleggelse av natur og artsmangfold er i ferd å få et katastrofalt omfang. Vi kaller dette Naturkrisa. Skogen stilner, og frontrutene er frie for insekter. Heldigvis, vil noen si, men ikke vi.

For vi vet at det store altet er helt avhengig av insekter. Til nedbryting, til bestøvning av blomster og til mat for dyrene rundt oss. Og hvem er vi? Vi er naturhistorikerne. Vi som forsøker å lære folk om hva planter, dyr og sopp heter, og hvor de lever. Det er vi som mener at naturen ikke bare er til for at menneskene skal ha noe å leve av eller glede seg over, men la nå det ligge i denne sammenheng.

Etter hvert som urbaniseringen og sentraliseringen går sin skjeve gang øker befolkningen sin avstand til naturen, og kunnskapen om forskjellen på kutling og kråke er det dessverre færre og færre som har (og her kan vi avsløre at den ene er en gruppe med ganske små fisker, mens kråke, det er fortsatt en fugl). Hvorfor er dette viktig? Det du ikke kjenner kan du verken sette pris på, verdsette for sin egenart eller verne mot tilsiktet, eller enda verre, utilsiktet ødeleggelse.

Det er her de naturhistoriske samlingene og museene kommer inn. Gjennom utstillinger, forskning og formidling forsøker vi å gi så mange som mulig kunnskap om naturmangfoldet som omgir oss.

Museer med naturhistoriske samlinger, forskning og formidling spiller en uerstattelig rolle i kampen mot den pågående naturkrisa. Vi fungerer som kunnskapsbanker som bevarer og formidler informasjon om biologisk mangfold, økosystemer, og de naturlige prosessene som holder vår planet i balanse. Museenes samlinger av planter, dyr, fossiler og geologiske prøver gir innsikt i jordens historie, inkludert hvordan livet har tilpasset seg gjennom ulike epoker og miljøendringer.

Denne kunnskapen er avgjørende for å forstå omfanget av dagens naturkrise, inkludert tap av biodiversitet og konsekvensene av klimaendringene. Museene er sentrale i utdanning og bevisstgjøring; de utdanner publikum om miljøproblemer og inspirerer til beskyttelse og bevaring av naturen.

I tillegg bidrar forskere ved naturhistoriske museer med vital forskning som kan guide bevaringsarbeid og politiske beslutninger. Gjennom utstillinger og læringsprogrammer kan de også fungere som forum for diskusjon og debatt om hvordan vi kan møte utfordringene naturkrisen fører med seg. På denne måten er naturhistoriske museer ikke bare voktere av fortidens natur, men også aktive deltakere i å forme en bærekraftig fremtid.

Man skulle tro at de naturhistoriske museene nå er mer aktuelle enn på lenge, men så kan man bli litt usikker når den oppdaterte ICOM (International council of museums) definisjonen av et museum i november 2023 ble tilgjengelig i norsk oversettelse. Den originale teksten sier:

«A museum is a not-for-profitt, permanent institution in the service of society that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangibleheritage ...»

Denne gjennomtenkte internasjonale definisjonen, anerkjent i 126 land, har norske ICOM oversatt til:

«Et museum er en ikke-kommersiell, permanent institusjon i samfunnets tjeneste, som forsker på, samler, konserverer, fortolker og formidler materiell og immateriell kulturarv ...”.

Det engelske ordet «heritage» har blitt til kulturarv.

Ved et raskt oppslag i ordbøker, står det at heritage betyr det arv, verken mer eller mindre. Så i den norske oversettelsen av museumsdefinisjonen har arv blitt til kulturarv. Det kunne vært bare arv, eller kultur- og naturarv. Men slik det står nå, ekskluderes naturhistoriske museer fra definisjonen av et museum.

For oss synes det som om naturen ikke bare er borte fra definisjonen av et museum, men også all museums-diskurs utenom den hvor naturen er reint instrumentell for menneskelig virksomhet, være det seg fiske og fangst, gruvedrift eller kulturutøvelse.

Dette gjennomsyrer også den siste museumsmeldinga (Stortingsmelding 23; Musea i samfunnet: Ting, tillit og tid), som ellers har mange flotte og prisverdige formuleringer om museene som demokratiske bærebjelker, dannelse, og ikke minst om vi som museer har definisjonsmakt. Like fullt er det ingen tvil om at dette er et antroposentrisk dokument hvor naturen kun spiller en rolle som grunnlag for menneskers virksomhet på jorden, og ikke som «der Ding an sich», for å si det med Kant.

Det nasjonale museumsmøte finner sted disse dager i Bodø med den fine tittelen Divna. Aktan. (som betyr Alle. Sammen.). Så gjenstår det også å se om dette inkluderer naturhistorie denne gangen. På programmet har klimakrisa kommet seg inn, men bare indirekte denne gangen også under tittelen «Beredskap i krise. Er vi beredt?» Igjen er naturen kun en forutsetning menneskene lever under. Ved en rask gjennomgang av programmet for de foregående museumsmøtene, blir vi møtt av det samme. Naturen er vekk. De naturhistoriske musea er fraværende. Vi spør oss hvordan det ble sånn, og om ikke tiden er inn for også å ta natur inn i varmen?

Med tanke på naturkrisen verden er enige om at vi står i, mener vi, som skal være museumsforbundets kompetanseorgan innen vårt fagfelt at det er på tide å løfte denne saken opp. Nå er det på tide at vi alle tar innover oss at det er en stor krise på gang der ute, hvor de naturhistoriske museene kan være med som en viktig aktør.

Skrevet av Styret i Seksjon for Naturhistorie, Museumsforbundet:

• Heidi Lie Andersen, Førsteamanuensis botanikk, Universitetsmuseet I Bergen, UiB
• Lise Cats Myhre, Førstekonservator NMF, Norsk Skogmuseum, Anno museum (leder)
• Eystein Markusson, direktør, Svalbard museum
• Rudolf Svensen, Avdelingsdirektør, Avdeling for naturhistorie, Museum Stavanger
• Vivian Nerli, Forskningstekniker, Naturhistorisk museum, UiO
• Vetle Løveng, Kurator naturhistorie, Rana museum

Kronikken ble først publisert i Nordnorsk Debatt her.