HUMLEFORSKNING

Astrid Løken – humleforsker i felt og krig

Det er så tett med humler at det er umulig å få greie på mer. Observert siden kl. 0730, gir opp da jeg var altfor trett i øynene til å kunne skjelne mer.[1]

Dette noterer Astrid Løken i feltdagboken sin fra 1940. På biblioteket på Universitetsmuseet, avdeling for natur, står i alt 15 av hennes feltbøker fra perioden 1939–1969. Bøkene gir en førstehånds innblikk i et omfattende feltarbeid gjennom mange år. Dette var en viktig del av grunnlaget for Studies on Scandinavian bumble bees,[2] den store monografien over humlene i Skandinavia fra 1973.

Det er ofte slik at vi må få tingene litt på avstand for å forstå hvem folk var, hva de bidro med og stod for. Dette gjelder også Astrid Løken, som arbeidet ved Zoologisk museum i Bergen i 30 år. At hun var en enestående humleforsker, som kartla disse lubne insektenes liv og utbredelse i Skandinavia, er antakelig kjent av flere, iallfall i fagmiljøene. Men ut over dette er hennes arbeid og liv trolig mindre kjent. Tidligere kollegaer, som den gang var ganske unge, husker henne som en som viet sitt liv til fag og forskning, jobbet døgnet rundt og hadde bein i nesen. Hun var en ener på sitt felt, bygde sin faglige autoritet i et akademisk miljø den gang menn regjerte. At hun også hadde et annet, hemmelig liv, under krigen, kom først fram mange år senere.

Astrid Løken (1911–2008) vokste opp i Oslo. Med en far som ofte tok sine barn med ut på tur fikk hun tidlig sansen for natur og ferdigheter til å kunne klare seg selv. Faren var lektor, men hver sommer gjorde han tjeneste som oberstløytnant. Han kombinerte militærtjeneste og lidenskapen for ørretfiske, og dro stadig familien med ut i marka eller til fjells bare det fantes et ørretvann i nærheten.

Som ung kvinne rett før krigen var Astrid privilegert og fikk mulighet til å ta en akademisk utdannelse. Realfag og studier av naturen ble lidenskapen. Under studietiden i Oslo traff hun Ove Meidell, en viktig inspirator og døråpner for Astrid til humleforskningen. Han var en av de få som hadde kartlagt og samlet inn et større materiale av bier og humler i Norge. Han ble tidlig syk og døde i 1942 og fikk ikke fullført sine studier. Hun avla hovedfagseksamen ved Universitetet i Oslo i 1942 med en feltoppgave fra Øyer i Gudbrandsdalen.[3] Under krigen jobbet hun ved Zoologisk laboratorium på Blindern, og ble allerede som student i 1941 rekruttert til illegalt arbeid i etterretningsorganisasjonen XU. I krigsårene levde hun et dobbeltliv, der hun kombinerte spionasje og faglig arbeid.

Etter krigen fikk hun et stipend og hadde et forskeropphold i Logan i Utah i USA, og fikk i 1947 sin første vitenskapelige stilling ved Institutt for biavl ved Norges landbrukshøyskole. I 1949 kom hun til Zoologisk museum i Bergen, der hun ble så å si hele sitt yrkesaktive liv. Her jobbet hun som konservator og senere som førstekonservator før hun pensjonerte seg i 1979. Da flyttet hun fra Bergen hjem til Oslo, men fortsatte å forske på humler som seniorstipendiat i to år på Biologisk institutt. Astrid Løken døde i 2008.

 

Reisende feltforsker

Det er særlig feltinnsatsen som entomologen Lauritz Strømme framhever i sin omtale av henne i medlemsbladet til Norsk entomologisk forening i 1991 da hun fylte 80 år.[4] Det er de nøyaktige feltobservasjonene om sosiale biers økologi og utbredelse, om insekter som pollinerer nyttevekster, slik som lushatthumlen Bombus consobrinus, som tilpasser seg tyrihjelmens blomstring. Avhandlingen om humlene er et «… imponerende arbeid på 218 trykte sider, og denne monografien ble hennes viktigste arbeid. Arbeidet er en faunistisk, taksonomisk og zoogeografisk utredning om de nordiske humlene», sier kollegaen Lita Greve Jensen i minneordet om Astrid Løken.[5] Studies on Scandinavian bumble bees er blitt betegnet som «Bibelen» om nordiske humler, det er grundig dokumentasjon og beskrivelse, side opp og side ned av arter og utbredelse.

Det tok noen år etter at hun kom til Bergen, før hun for alvor kunne dra ut i felt igjen og jobbe med humlene. Men fra 1957 var det innsamlinger hver sommer, noe som gjorde at det etter hvert bygde det seg opp et digert materiale. Doktorgradsavhandlingen bygger både på materiale fra eldre og nyere samlinger i museer, universitet og fra private. Rundt 29 000 norske og 27 700 svenske eksemplarer ble gjennomgått. Bare i Bergen fantes det rundt 21 500 eksemplarer. Av disse samlet hun rundt 18 000 eksemplarer selv. Dette materialet var resultat av et intensivt feltarbeid, som hovedsakelig ble gjennomført i juli og august. De mest intensive innsamlingene foregikk i løpet av somrene fra 1957–61. Da reiste hun på kryss og tvers landet rundt, fra Agder i sør til Troms i nord. Ofte fikk hun med seg Inger Meidell Tambs-Lyche som feltassistent, som hadde tilrettelagt humlesamlingen etter sin avdøde ektemann, Ove Meidell.[6]

I feltdagboken fra 1958 oppsummeres kort sommerturneen til Trøndelag, Nordland og Troms: Bergen–Trondheim–Vanvik –Hofstad–Rørvik–Grong–Nordli–Kvelia (Lierne)–Brekkvasselv–Mo i Rana–Bodø–Krutvann (Hattfjelldal) –Sandnessjøen–Bodø–Narvik–Evenes–Skjervøy–Narvik–Trondheim–Bergen. Det var en tur på kryss og tvers på over 6000 kilometer!

Også i de siste årene i Bergen fortsatte hun sine feltreiser. Trond Andersen husker at han som ung vitenskapelig assistent ved Zoologisk museum måtte står klar på Flesland når hun kom tilbake med et utall kasser og utstyr. Som student og under krigen syklet hun mye rundt, blant annet på Hardangervidda. Senere benyttet hun ulike framkomstmidler, blant annet også sin egen grønne Volvo Amazon, både til feltarbeid og til hytten på Haugastøl. «Amazonen stod på vinterlagring ute ved Flesland, den ble hentet fram om våren og stod parkert oppe ved museet. Å sitte på med henne var en nokså svett opplevelse», husker assistenten.

 

Dagbøkene

Hvordan arbeidet hun, og hvordan opplevde hun å være der ute? Feltbøker er førsthåndskilder til feltarbeidet, «ferskvaren» som dokumenterer observasjoner og innsamling. De beskriver feltteknikker, metoder og funn, og gir også opplysninger om forholdene rundt, om omgivelser og terreng, vær og klima. Men innimellom alt det knappe og dokumenterende i Løkens feltdagbøker dukker det også opp formuleringer som er mer skildrende, av natur og landskap, om egne tanker og funderinger. Først og fremst tegner bøkene et bilde av en faglig fokusert forsker, presis i språk og observasjon. Det som preger dagbøkene, er de nøyaktige observasjonene, side opp og side ned, systematisk organisert fra dag til dag, fra område til område. Språket er deskriptivt og vitenskapelig, antakelig i tråd med tradisjon og faglige krav. De aller fleste bøkene er «renskrevet» på skrivemaskin i etterkant av en annen, antakelig sekretær og preparant Sidsel Dommersnes. Men på de renskrevne sidene har Astrid Løken tilført for hånd sine merknader og presiseringer. Dagnotatene fra de tidligste bøkene, som fra feltarbeidet i Øyer i 1939, er imidlertid skrevet med blyant og penn med den unge studentens sirlige og pene håndskrift.

  1. Vi kan se for oss hvordan hun nærstuderer humlenes privatliv og gjør sine tanker: «2/40 Tatt pratorum o ♀ j. og ♂ i kopula! (på tube) Oppdaget dem i det «den svære humla» deiset ned på et orblad. Tilhørende en ½ m høy or. Fanget dem med hoven, og ♀ fløy opp i den, hannen var utelukkende beskjeftiget med kopuleringen og hang på slep. Hadde dem i hoven ca. 5 min før jeg drepte dem. … ♀ gikk litt omring, trekkende ♂ etter seg. Hvor lenge varer i alm kopula?»[7]

I alle dagboknotatene dukker det også opp korte håndskrevne notater over reiseruter, skisser, utgifter og budsjett. Noen steder, som i dagboken fra 1943, som er skrevet mens hun også drev etterretning, finner vi mer utfyllende beskrivelser av områder og vegetasjon: «Måbødalen som går praktisk talt rett øst vest. Til dels frodig i den bratte sydhellingen. Like ovafor Måbødammen små bestann av Acontioum i beg. Flor (enkelte planter i full flor) . G.S i full flor – Acontium opphører ca 550 m.o.h i sidedalen fra veislyngene. Rundt Fosli–Liset–Gryteskard og like oppunder svaberget til Grytekorget, er det større og mindre bestander av Acontium. Ovafor tregrensen og opp til svaberget er det en nesten sammenhengende ren bestann. Vest helling. Hardangervidda».[8] Forholdet mellom tyrihjelm (Aconitum lycoctonum ssp. septentrionale) og lushatthumlen (Bombus consobrinus) var av spesiell interesse. Nektaren i tyrihjelm er humlens viktigste næringskilde, noe som også har gitt humlen sitt norske navn.

 

På Hardangervidda med dobbelt oppdrag

Våren 1943 ble Astrid Løken rekruttert til hemmelig arbeid for etterretningsorganisasjonen XU, og allerede sommeren samme år dro hun på feltarbeid på Hardangervidda. Hun kom inn i ledelsen samme høst, som en av to kvinner i XU-sentralens ledergruppe på åtte. Som student og medhjelper på fotolaboratoriet fotograferte hun topografiske kart, som var viktig informasjon for agenter i oppdrag. Om natten var hun kurer, der hun syklet gjennom Oslo-gatene med filmer og etterretningsmateriale til XU-sentralen i Geitemyrsveien.

Men denne sommeren i 1943 var hun altså fra 1. juli til 13. august eneste gjest på Liset pensjonat. Hun hadde fått tillatelse av de tyske myndighetene til feltarbeid vest på Hardangervidda. Hun hadde også et annet oppdrag: å drive etterretning i et sensitivt område som var strengt militært kontrollert, med sperresoner og generelt forbud mot ferdsel. Tyske militære var stasjonert i nærheten, på Fossli hotell ved Vøringsfossen.

Det sies at søknaden om tillatelse til å ferdes i området var så sensitiv at den ble bekreftet av Rikskommisær Terboven selv.[9] I forkant av turen måtte hun også søke om andre tillatelser: reisetillatelse Oslo–Bergen, passerseddel Bergen–Hardanger og attest fra lensmannen i Ulvik som gjorde at hun fritt kunne overnatte på gårder og støler uten at eiere skulle komme i vanskeligheter. I tillegg søkte hun departementet, og fikk innvilget, utvidet rasjoneringsstøtte ut ifra følgende begrunnelse: «Jeg tillater meg derfor å søke departementet om tilleggsrasjon da mitt arbeid i marka er like anstrengende som en manns. Jeg har arbeidsfelter i ca. 300 m.o.h. (Måbødalen) og opp til 1000 m.o.h. (Hardangervidda) … uten å få høve til å spise annet enn medbragt mat, finner jeg det urettferdig at jeg skal arbeide under vanskeligere forhold enn det annet kjønn … »[10]

Tillatelsen fra sikkerhetspolitiet gjorde at hun kunne drive generell etterretning om Måbødalen og området østover og ikke minst fotografere terreng, veier og broer som gav de allierte mer detaljert informasjon om mulige transporter og flyslepp. Filmene ble framkalt i kjelleren på gården på Liset og senere smuglet med toget til Oslo. I tillegg til dette hadde hun altså sine feltundersøkelser, som blant annet resulterte i en publikasjon om humler i 1950.[11]

«Eg kunne faktisk leve dobbeltlivet mitt i ro og mak. På grunn av forskinga – om humlenes liv og næringsvekstane deira – var det jo ikkje noko mistenkjeleg i at eg fotograferte», fortalte Løken femti år senere.[12]

Ledelsen i XU bestod stort sett av unge studenter. To av åtte var kvinner, foruten frøken Løken var det også Anne-Sofie Østvedt, som også studerte realfag. Det hadde sine fordeler å være kvinne i motstandsbevegelsen, tyskerne kontrollerte dem i mindre grad enn menn. Ifølge historiker Jorunn Sem Fure var det heller ikke tilfeldig at det i motstandsmiljøet var mange realiststudenter. De var vant med å være mye ute, og derfor kunne ornitologer både ta foto av fugler og krigsskip eller, som Astrid Løken, kombinere fotografering av humler og fotografering av terreng, veier og aktivitet som kunne være av interesse for motstandsstyrkene. Det var et fysisk og psykisk press, og hun bar på en cyanidpille i tilfelle hun måtte ta sitt eget liv. «Ingen, sjølv ikkje dei næraste, visste ikkje kva vi dreiv med. Familien trudde eg var fanatisk oppteken av forskinga på universitetet sia eg aldri hadde tid til å vera med på noko», fortalte hun senere.[13]

Hvordan taklet hun presset, var hun ikke redd? Før krigen hadde Astrid en kjæreste, Kjell, som hun ble forlovet med. I romjulen i 1938 døde Kjell av tuberkulose. Hun kom aldri helt over tapet av Kjell, bortgangen hans var noe som påvirket resten av livet hennes. Kjells nevø, filmmannen Kjetil Bang-Hansen, skal ha sagt senere at dette på flere måter fikk stor betydning for livet hennes. Krigen med de hemmelige oppdragene, nattetider i Oslo eller på vidda lærte også Astrid å være våken, skjerpet, uredd og å arbeide selvstendig.

Som alle andre medlemmer i XU var Astrid Løken etter krigen taus om sitt hemmelige arbeid. Medlemmene hadde avgitt taushetsløfte om å ikke å si noe før den offisielle historien om organisasjonen forelå. Først i 1989 opphevet forsvarsminister Johan Jørgen Holst dette taushetsløftet. Da freden kom, var hun utslitt, men et forskerstipend gav henne muligheten til å reise på et forskeropphold i Utah i USA og. Slik fikk hun avstand fra krigen og kunne igjen fokusere på forskningen.

 

Entomologisk samling

Da Astrid Løken som nytilsatt konservator kom til Bergen i 1949, fikk hun ansvar for å revidere, utvide og bygge opp museets entomologiske samlinger. Gjennom årene ved museet gjorde hun et imponerende arbeid med å utvikle samlingene fra nærmest ingenting til å bli en av landets fremste. Hun skaffet seg med årene et stort faglig nettverk med kontakter i inn- og utland. Det var svært viktig for henne at museets samlinger ble brukt i forskningen slik at de bidro til nye publikasjoner.

Impulser og erfaringer fra tiden i USA etter krigen tok hun med seg til den nye jobben i Bergen. «For en som kommer fra de relativt enkle forhold for entomologien her hjemme, virker de entomologiske avdelingene ved universitetene i USA meget imponerende, for ikke å si overveldende», beskrev hun i 1948.[14] Revidering av samlingene førte blant annet til at nye kasser ble «innredet» etter det amerikanske og nyskapende «unit-systemet».

Når det gjaldt systematisering og organisering, skulle det være orden i sysakene. Tidligere kollegaer husker henne som særdeles nøyaktig og grundig i alle ting, ikke minst når det gjaldt samlingene. For eksempel skulle etiketter ha dyptrykk for at de skulle være mer holdbare. Spritetiketter skulle ifølge Trond Andersen trykkes på Alvøen 2 – 2000, 120 g papir – det er for øvrig samme type papir som blir brukt til testamenter. Etikettenes holdbarhet og trykk ble testet ved å legge dem i sprit i glass som ble satt i vinduskarmen for å se om solens stråler gjorde at skriften falmet over tid. Og bunnene i insektkassene måtte limes med «elefantlim» slik at de aldri løsnet.

Astrid Løken var i alle år sterkt engasjert i arbeidet i Norsk entomologisk forening, og brøt barrieren da hun som student ble første kvinnelige medlem. Foreningen utnevnte henne til æresmedlem i 1991, og hadde tidligere blitt tildelt samme utmerkelse av søsterforeningene i Sverige og Finland. Entomologisk klubb i Bergen ble et viktig faglig og sosialt møtested, startet etter initiativ fra konservator Løken. Både som forsker og gjennom foreningen deltok hun til hun var langt opp i årene, aktivt på ekskursjoner og møter og var anerkjent som en internasjonal kapasitet. Hun var en krumtapp i organiseringen av det nordiske entomologmøtet i 1977 og av den nordiske ekskursjonen til Aurland og Flåmsdalen i 1965. «… Været var strålende og naturen både enestående og lite utforsket. Vi hadde med lunsjpakker og ølkasser, de siste ble satt i fjellbekken. Vi var relativt få fra hvert land, men alle var i topp slag, både under insektfangsten og på kvelden på hotellet i Flåm. Jeg tror det var første gang alt materiale fra en nordisk ekskursjon ble bestemt, samordnet og publisert», ifølge ekskursjonsberetningen.[15]

 

Livet på museet

Etter etableringen av Universitetet i Bergen ble Zoologisk museum skilt ut som eget institutt samlet i den gamle museumsbygningen på Muséplassen. Etter først å ha holdt til i 1. etasje i sørfløyen flyttet senere zoologene opp i 3. etasje. Her jobbet Astrid Løken sammen med sin sekretær og preparant Sidsel Dommersnes. I 1963 ble Hans Kauri ansatt som professor i zoologi med «plikt til å være bestyrer av Zoologiske museum», noe som førte til oppsving for terrestrisk invertebratzoologi, inkludert entomologien. Kauri og Løken var et godt team, og de yngre husker godt hierarkiet på museet med faste plasser rundt lunsjbordet, der Kauri tronet ved bordenden med Astrid Løken ved sin høyre side.

Trond Andersen kom til museet på begynnelsen av 1970-årene og arbeidet som vitenskapelig assistent. Som ung og fersk kollega husker han Astrid Løken som en myndig kvinne, med bein i nesen, litt eksentrisk og ikke minst en som viet sitt liv og sin lidenskap til vitenskapen, fra morgen til kveld. Med en slik arbeidsinnsats, både på og utenfor museet, kunne hun bli karakterisert både som «arbeidshumle», «humlegriper» og «bombolog». Hun var tøff og bestemt, noe som gjorde at hun fikk autoritet som kvinne og forsker i det akademiske miljøet, selv om det på Zoologisk museum den gang faktisk var en del kvinner.  

Og frøken Løken stilte krav, ikke minst til de som var lenger nede i hierarkiet. Ifølge den da unge preparant Gunnar Langhelle hang det klare skriftlige formaninger på veggen i fotorommet som lå i entomologigangen: «Det skal til enhver tid herske pinlig orden i fotorommet». I tillegg hang det minst 15–20 andre oppslag om hva som var lov og ikke lov, alle signert førstekonservator Astrid Løken. Noen ganger kunne nok de unge oppleve at kravene fra førstekonservatoren var vel urimelige. I forbindelse med en uforskyldt hendelse, ifølge den unge preparanten, fikk han påpakning fra sin overordnede. Helt oppgitt utbryter han til slutt til førstekonservator Løken «at han ikke kan stå på pinne for henne hele tiden». Uenigheten ble meldt inn til bestyrer Kauri, som ville høre den unges versjon. Han var tydeligvis ikke helt fortrolig med det norske uttrykket «å stå på pinne for» og ville bidra til megling og forsoning med følgende ord: «Snälla Langhelle. Kann Ni inte bara fortsetta att sitta på vagla med konservator Løken.»[16] Disputten med førstekonservatoren stakk ikke dypere enn at hun ba Gunnar Langhelle tegne illustrasjonen til doktoravhandlingen som kom ut i 1973.

Astrid Løken var pådriveren i møtene i Entomologisk klubb. Da møttes medlemmene på museet til faglig foredrag sammen med servering av vått og tørt. Som vitenskapelig assistent og altmuligmann fikk Trond Andersen ansvar for å kjøpe inn ost og kjeks, mens førstekonservator Løken hadde ansvaret for vinen. Paprika til osten var viktig. Uheldigvis bommet den unge kollegaen en gang på innkjøpet av det røde tilbehøret og kjøpte rød chili i stedet. Det ble ikke vellykket.  

Ellers var livet til Astrid Løken utenom jobben for det meste ukjent for kollegaene på museet. Ut ifra arbeidskapasitet og tid hun brukte på museet fra tidlig morgen til sene kveldstimer, antok mange at det sosiale livet utenom var begrenset. Det var det antakelig ikke. Det ble registrert at hun hadde en venninnekrets, og hun fortalte også om konsertopplevelser i Harmonien og om kunstutstillinger. Trond Andersen husker godt middagene i leiligheten på Møhlenpris, der hun inviterte både venner og besøkende utenfra. Den vitenskapelige assistenten måtte da hjelpe til å bære stoler og annet tilbehør ned i leiligheten fra museet. Det var fast prosedyre at gjestene, både faglige eller andre prominente, skulle skrive sine signaturer på den flotte bordduken. En gang etter oppfordring fra en finsk professor, fikk til og med også unge hr. Andersen lov til å sette sin signatur på duken.

Astrid Løkens liv var usedvanlig, ikke bare på grunn av den illegale innsatsen under krigen, hun var også en kvinnelig ener og pioner i akademia og humleforskningen. Kjærligheten til naturen, forskertrangen og dramatiske hendinger satte tidlig spor, noe som gav livet hennes en helt spesiell retning, både personlig og faglig.

 

Kilder

Fure, Jorunn Sem 2011: Universitetet i kamp. Universitetet i Oslo 1940–1945. Unipub.

 

Greve, Lita 2008: «Astrid Løken (1911–2008) minneord», Norwegian Journal of Entomology – 14 May

Insekt-nytt nr. 1 1999 (årgang 24)

 

Lindstad, Siri 2013: «Humleforsker og agent» Forskerforum 7/13 http://sirilindstad.com/humleforsker-og-agent

 

Løken, Astrid: Feltdagbøker fra 1940, 1943 og 1958

 

Løken, Astrid 1950: Bumble bees in relation to Aconitum septentrionale in Western Norway (Eidfjord)». Norsk entomologisk tidsskrift 8.

 

Løken, Astrid (red.) 1966: Ekskursjonsberetning. Insekter og adachnoider samlet under det 13. Nordisk Entomologmøtet ekskursjon til Flåm (SFi: Aurland) 13.–16. august 1965. Norsk ent. tidsskr. 13, s. 371–386

Løken, Astrid 1973: Studies on Scandinavian Bumble Bees (Hymenotera, Apidae) Norsk ent. tidsskr. vol 20, nr. 1. 1–219

 

Pryser, Tore 2007: Kvinner i hemmelige tjenester etterretning i Norden under den annen verdenskrig, Cappelen

 

Sæter, Einar og Sæter, Svein 2007: XU I hemmeleg teneste 1940–45, Samlaget

 

Sømme, Lauritz 2004: Entomologiens historie i Norge (1904–2004), Norsk entomologisk forening

 

Sømme, Lauritz 1991: Astrid Løken 80 år, Insekt-Nytt 1/1991 – Norsk entomologisk forening

 

 

Bildetekster:

Fig. 8 Astrid Løken i 2007, 96 år gammel. Først seksti år etter krigen begynte hun å fortelle om det hun hadde vært med på (foto: privat) 

 

 

[1] Løken, Feltdagbok 1940, 2/40

[2] Løken, Studies on Scandinavian bumble bees, Norsk entomologisk tidsskrift 20. 1, Bergen 1973

[3] Bombus (Hymenoptera, Apidae) i Acontium septentrionale-marker i Gudbrandsdalen, Zoologisk laboratorium, 1942

[4] Sømme 1991 s. 21

[5] Greve 2008 s. 123

[6] Løken 1973 s. 201–202

 

[7] Feltdagbok 1940, aktivitet 2/40

[8] Feltdagbok 1943, datert 1. juli

[9] Sæter og Sæter 2007 s. 117

[10] Ibid. s 118

[11] Løken 1950 s. 1–16

[12] Sæter og Sæter 2007 s. 116

[13] Lindstad 2013, s. 23 

[14] Sømme 2004, s. 75

[15] Løken 1966, s. 371–386

[16] Samtale med Gunnar Langhelle oktober 2018

 

 

 

 

foto av Astrid Løken 96 år
Fig. 8 Astrid Løken i 2007, 96 år gammel. Først seksti år etter krigen begynte hun å fortelle om det hun hadde vært med på (foto: privat)
Astrid Løken med innsamlingsutstyr
Fig. 1 Astrid Løken i Muséhagen (foto: ukjent)
Bombus consobrinus, lushatthumle
Fig. 2 Lushatthumle Bombus consobrinus henter pollen og nektar fra tyrihjelm (foto: Jan Ove Gjershaug, Norsk institutt for naturforskning)
Astrid Løkens doktoravhandling
Fig.3 Omslaget til Astrid Løkens doktoravhandling om de skandinaviske humlene.
Feltdagbok Løken reiserute
Fig. 4 Reiserute til Trøndelag, Nordland og Troms sommeren 1958 notert i feltdagbok fra samme år (foto: Jo Høyer)
Astrid Løken feltdagbøker i permer
Fig. 5 Astrid Løkens feltdagbøker samlet i Universitetsmuseets bibliotek, avdeling for natur (foto: Jo Høyer)
Feltnotater Astrid Løken 1957
Fig. 6 Feltnotater fra dagboken fra 1957 (foto: Jo Høyer)
Astrdi Løken i XU sentralen
Fig. 7 Astrid Løken bak skrivemaskinen i XU-sentralen høsten 1942 (XU-foto)
Arbeidsdhumlen Løken illustrasjon gjort at Gunnar Langhelle
Fig. 9 «Arbeidshumlen». Illustrasjon i Astrid Løkens doktorgradsavhandling (fra Skorikov 1922b) gjort av den unge kollega Gunnar Langhelle
Astrid Løken med innsamlingsutstyr
Fig. 1 Astrid Løken i Muséhagen (foto: ukjent)